Det Hele
EUROPAKAIA – HVOR LIGGER DEN ?
Det er fint å reise fra Sørlandet til Østlandet tur retur, og det er tid for å gjøre noen komparative tanker om landsdelene i Norge. De sosioøkologiske forskjeller og ulik beliggenhet i henhold til Kontinentet gjør at kulturene og levemønstrene er forskjellige i Asker og Bærum, og på Sørlandet. Man kan stille spørsmål om ”det blide Sørland” er blitt borte. Det er verken fugl eller fisk , men en religiøs kultur ispedd sosialistisk økonomi og tankegang. På Sørlandet bestemmer man ikke selv en gang over den flotte strandsone. Og sørlendingene evner ikke å se sine muligheter i sin ytterste sentrale beliggenhet i forholdet til Kontinentet.
Det har skjedd store endringer i Sandvika de siste 25 år. Sentrum er blitt gråere og luften renere, og kollektivtransport tilbudet er utviklet. Hjemme på det vakre Nesøya i Oslofjorden er det forandret rent utbyggingsmessig. Fellesstranda er erstattet med den kommunale Hvamodden Friområde. Det er en odde mot fjorden med utsikt til kunstløpersken Sonja Henie sin bolig på Landøya. Det er bygget mange fine boliger, men det er også der skjedd en forslumming ved blokkbebyggelse i Olabakken og Vendla. De nye blokkene er ikke billige heller. De som tror at ”hvite sørlandshus” ikke finnes i Oslofjorden tar feil. Og de er ikke heller lenger vanlige på Sørlandet. Kristiansand består av ulike drabantbyer – sovebyer – rundt sentrum. Befolkningstilveksten øker med 1000 mennesker pr.år her i byen. Sørlandet utgjør et pressområde for pengesterke mennesker. Los-og skipperstuene langs Sørlandskysten ligger der ubebodde ut mot havgapet til Skagerak. Havet er deilig blått og rent, og heldigvis fritt for oljesøl fra Nordsjøen. Dessverre har sørlandspolitikere takket nei til både oljeindustri og sauehold, men landsdelen er preget av tærtiærnæringer som butikker, sykehus og sykehjem. Lokalpolitikken handler om makten om sykehuset og vilkårene for turisme- og næringsliv. Og det handler om miljøpoilitikk for å opprettholde den rene vakre natur.
ØSTLENDINGER
Østlendinger kommer til Sørlandet på linje med Middelhavseffekten i Spania som Skagerakeffekt. Man synes å være ganske uvelkomne her i byen om man har kjøpt seg inn her, har næringsinteresser eller er på trygd. Den sørlandske patriotisme grenser til nasjonalisme, noe utlendinger merker i høy grad. Det historiske faktum at Domkirka i Kristiansand ble truffet av nazistiske tyske angrep fra marinefartøyer under den 2.verdenskrig, symboliserer i ettertid angrep på pietismen . De kristne innser ikke at Jesus representerer en internasjonal tro, men biller seg inn at de sørlandske trossamfunn utgjør ”verdens navle”. Denne etnosentrisme har ført til utstøtelse og moralpreken overfor vanskeligstilte grupper. Man kan muligens være glad for at sentralmakten i Oslo har overmakt her, for ellers ville landsdelen sovnet inn i kristendommen. Hjemme i Asker har man også kirker, men ikke bedehus. Sørlendingenes fallgrube er at de tror at Jesulæren er forbeholdt demselv, og ikke for fremmede. Den vanlige sørlending har lommeboka i den ene hånden, og Felleskatalogen og Bibelen i den andre. Penger, medikamenter og kristendom er den sørlandske moderne identitet. De tygger piller som næringtilskudd.
Sentralmakten fra Oslo har myndighet både i Asker og i Kristiansand gjennom sykehusadministrasjon, NAV og Vinmonopolet. Også Statspolitiet da. Det er jo fint at staten innser at Asker og Kristiansand ligger i samme landet, i det minste. Selvom Sørlandet og Østlandet representerer to ulike verdifulle kulturer. Men de innbyggere som både er patriotiske og kontinentale på samme tid, finner man i Hansabyen Bergen på Vestlandet. Både sørlendinger og østlendinger besnæres av det bergenske, bortsett fra regnværet.
NESØYA
Og det Nesøya har felles med Bergen er lensherre Rosenkrantz som krevde tyske kjøpmenn å innordne seg norsk lov på 1500-tallet. Nesøya var i den tiden et fryktet Rosenkrantzgods på Østlandet. Her på Sørlandet har man ikke særlig begreper om Rosenkrantz. Østlendinger som har gjort Hansabyen Bergen, har evne til å tilpasse seg enhver havneby utenfor Oslofjorden. Det bergenske er kontinentalt, selvom den store Vestlandsbyen ligger som en frihetens oase mellom fjellene de syv søstre i det gudfryktige vestlandske distrikt. Og sentralmakten i Oslo har makt der også, for Norge er nemlig ett land.
De distriktsmessige forskjeller mellom Vestlandet, Østlandet og Sørlandet er kulturelt betinget i henhold til økologisk tilpasning. Det er ingen tvil om at kontakten med Skottland, Sverige og Danmark har influert de respektive distrikter. De lokale politikere burde ikke være så trangsynte og intolerante, men se sine nære kontinentale tilknytningspunkter som EU gir Norge. Sentralmakten i Oslo er marginal for Bergen,Asker og Kristiansand . De positive særegenheter er nettopp å finne i mulighetene for interkommunal aktivitet også rettet utad til EU. Bussreisen fra Bærum til Kristiansand sin Europakai har vært en realitet. Den symboliserer interkommunal virksomhet. Dessverre krever de nasjonale norske myndigheter sterk grensekotroll mot Hirtshals i EU fordi Norge ikke er medlem.
